Handlekurven er tom

Subtotal: 0,-

NUMER 113


98,-

Jeg tegner, derfor tenker jeg, og det skriver jeg

I forbindelse med sin utstilling på Kunstnerforbundet

«Om tid og sirkulasjon med utgangspunkt

i en bisverm» i 2015 skrev Elisabeth Mathisen en

tekst med samme navn om hvordan hun opplever

det å tegne. Det var tekst som lå nærmere poetikken

enn kunstteorien og den ga meg en opplevelse av å

komme nær et annet menneskes erfaring. Det var

ord som evnet å overføre oppmerksomhet.

Teksten fikk meg til å lure på om det er tilfeldig

at Elisabeth Mathisen, som en kunstner som tegner,

også skriver. Det å tegne har gjennom historien vært

nær det å skrive. De er begge deler oppgaver som binder

blikket, hodet og hånden sammen. Da jeg ble bedt

om å være gjesteredaktør for NUMER nr. 113, tenkte

jeg at det ville være interessant å bruke anledningen

til å undersøke om kunstnere som tegner mye i sin

egen produksjon, også skriver, eller kanskje heller;

hvordan de skriver.

Med bakgrunn i Elisabeth Mathisens tekst, som

også er med i denne utgaven, har jeg invitert 20

kunstnere som alle tegner til å skrive eller tegne – om

det å tegne. Det har blitt 20 veldig forskjellige bidrag.

Noen uttrykker seg helt motsatt av hverandre om det

å tegne, andre underbygger hverandres påstander.

Noen har valgt å tegne skrift, eller å tegne opplevelsen

av å tegne. Alle bidrag er skrevet og gjort med et

gjennomgående alvor, også de som er humoristiske.

De viser forskjellige metoder for tilnærming til et

materiale, fra det helt konseptuelle, det kroppslige,

det pragmatiske og til det intellektuelle.

Arbeidet med dette nummeret har også fått meg

til å reflektere over hvorfor jeg både tegner og skriver,

og lager tegninger med ord. For meg er tegningen en

måte å tenke på, en kombinert kroppslig og mental

bevegelse. Kanskje det handler om å noe så basalt som

å ønske å være direkte, å ikke retusjere eller lete etter

resultat og på den måten gi meg selv aksept, fordi jeg

ikke behøver å gjøre «rett» eller «galt». Tegning kan

være en måte å overføre fra meg selv til en annen, slik

vi hører stemmen til en annen i vårt eget hode når

vi leser. For meg er det viktig at det å tegne ikke må

koste penger, du trenger ikke et produksjonsapparat

for å tegne. Og derfor, fordi alle kan tegne hvor som

helst og overalt, knytter det meg til andre mennesker

utenfor tid, sted og klasse.

I boken I love Dick skriver den kjente feministen og

forfatteren Chris Kraus: Who gets to speak and why... is

the only question. Og det er sant. Men før man kan ta

ordet, må man ha et språk å ta det med. Bare det som

finnes, har ord. Og omvendt – det som ikke finnes,

har ingen ord. Man kan også si at det som engang

fantes, ikke finnes lenger, når ordene som beskrev

det forsvant.

Jeg ønsker meg et språk og en tekst som ligger

nær erfaringen. Nær det å gjøre. Ikke som en motsetning

til all den andre teksten der ute. Men som

et nødvendig tillegg.

Kanskje vil leseren av dette nummeret av NUMER

lese noe de visste, men ikke hadde ord for. Kanskje

vil de kunne se en tegning som gir et nytt bilde på

noe de har tenkt eller lest tidligere. Kanskje vil de se

en sammenheng de ikke visste var mulig i forholdet

mellom tekst og tegning.

Dette er et nummer fylt med primærkunnskap.

 

Lotte Konow Lund

Gjesteredaktør

 

 

NUMER - Tidskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst

Kunsttidsskrift, etablert i 1917.

Utgiver: Tegnerforbundet

Redaktør: Sissel Lillebostad

E-post: numer@tegnerforbundet.no